Ingrid Johanne er 20 og
står ved et veiskille: – Man blir paralysert av å tenke på det.
Har jeg valgt feil, kanskje?
Foto: David Øynes
Ingrid Johanne Hagen (20) fra Hamar er blant annet inspirert av «idioter» hun ikke ønsker å bli som. Debututstillinga hennes åpner 15. april og handler om å være 20 år gammel. Hun jobber iherdig med å ferdigstille den og har blitt tatt under vingen av en eldre kunstner.
Skrevet av David Øynes
Det er lyst i rommet og det lukter maling. Den unge kunstneren Ingrid Johanne Hagen er 20 år gammel og det strømmer popmusikk ut fra en høyttaler. Hun lager seg en fargepalett.
– Kunst og musikk har alltid vært noe jeg har likt, det har liksom vært hovedinteressene mine gjennom hele livet. Jeg husker ikke en tid uten kunst. Det var bestemoren min som introduserte meg for kunstverden, hun var kunstner selv. Jeg har alltid malt, sydd og gjort ting sammen med henne, det har fulgt med meg lenge, sier Ingrid.
Ingrid står bak et staffeli i etasjen over Hamar kunstforening i Kirkebakken. På Mini Picasso, hun får bruke rommet som atelier når det ikke er tegne – og malekurs der, mot at hun hjelper til på et og annet kurs.
– Jeg møtte Knut på en utstilling i fjor høst. Jeg sto og snakka med David Gunneng (ung kunstner fra Ådalsbruk) om kunstskolen «Strykejernet», for han har gått der, og han sa at jeg måtte snakke med Knut og få hjelp til å søke og sånt.
– Det var på en lørdag og han sa at han kunne hjelpe meg med å se på søknaden, så kom han innom UFF, der jeg jobber, allerede neste mandag og spurte om jeg ville være med på malekurs. Han bare satte meg rett inn i det og ville at jeg skulle få erfaring og ha en utstilling. Dytta meg rett ut i det.
Ingrid Johanne Hagen forteller at hun spurte Knut Nordby om hvorfor han ville hjelpe henne. Han svarte at han skulle ønske noen hadde gjort det for han da han var ung. Åpna noen dører.
Foto: David Øynes
Og nå står Ingrid der og jobber med verk til utstillinga. Bordet bugner av fargerike tuber og nykvessa blyanter.
– Jeg har jo vært her hver dag og malt siden, mast på Knut om å slippe meg inn, fått egen nøkkel til slutt.
– Så du er et ordentlig arbeidsjern?
– Jeg jobber jo mye på UFF, og etter at jeg har stengt der går jeg hit og maler til midnatt.
Om å være ung
Utstillinga handler om å være 20 år gammel.
– Det begynte egentlig med at jeg var frustrert, fordi jeg følte at jeg egentlig ikke hadde noen retning. De følelsene bruker jeg nå gjennom kunsten.
– Ja, hva er det du føler da?
– Man blir fortalt at man kan bli hva man vil og at man har hele verden foran seg, det er jo hyggelig ment når folk sier det, men man blir paralysert av å tenke på det. Har jeg valgt feil, kanskje? Er noe anna bedre? Det er også en følelse av at jeg ikke har passa inn i noe.
Ingrid finner fram et maleri av det hun kaller en «puttekasse». Sånn man hadde da man var barn. I puttekassa er det fire hull: Stjerne, trekant, firkant og runding. En hånd over puttekassa holder et hjerte, som altså ikke passer i noen av formene. Hjertet er ikke malt på lerretet, men laget av leire, og skal limes fast i hånda på maleriet.
– Veit du hva du vil bli, 'a?
– Jeg er redd for å ta store valg i livet i frykt for at jeg kommer til å angre på dem og bli en bitter kjerring, men nå tror jeg jo at jeg har lyst til å holde på med dette.
Foto: David Øynes
Det er en vanskelig vei, og det er Ingrid klar over.
– Det som skjer, det skjer. Og man kan ha et rikt liv uten mye penger.
Midt i sitt eget stigespill
Uttrykket beskriver hun som konseptuelt, selv om hun egentlig ikke vil putte maleriene i noen kategori. Det mest sentrale bildet i utstillinga er et stigespill. Stigespillet kan faktisk spilles med terning og handler om en ung dames liv og hverdag.
I venstre hjørne, ved stigespillets begynnelse, står det «gratulerer med 20-årsdagen» og i siste rute blir «spilleren» 21. På veien er det oppturer og nedturer, hentet fra eget liv. Verket er svært personlig.
– Jeg har tatt med scenarioer som har skjedd i livet mitt, som at foreldrene mine har skilt seg. Jeg har jo lagd meg selv som en tegneseriefigur og det meste er sant, unntatt at kjæresten min og jeg slår opp i rute 54, også er det slange ned til at man blir deprimert. Jeg håper ikke jeg har manifestert noe ved å male det, smiler Ingrid.
– Jeg har begynt og slutta på studier, for eksempel, og vært gjennom mange av disse tingene i stigespillet. Det er basert på livserfaring.
– Du er midt i det stigespillet, du nå?
– Man kan sette alle liv inn i et stigespill, sier Ingrid.
Foto: David Øynes
Personlige Ingrid
Alle verkene er akryl, unntatt bakgrunnen på «Don't paint acrylics over Oil». På det bildet er bakgrunnen malt med oljemaling. Et litt pønkete og symbolsk bilde.
– Utstillinga skal hete «Waste of Potential». Det er fordi jeg er redd for at valg jeg tar gjør at jeg mister noe annet. Sånn er det jo, jeg må ofre noe for å velge noe. Jeg bare håper det er verdt det.
Det er altså en reflektert ung dame utstyrt med pensler og en haug store spørsmål angående tilværelsen, som man møter på Blaarud kulturhus.
Ingrid Johanne Hagen er 20 år og står ved et veikryss i livet. Kunstverkene hennes har innhold, budskap og betraktninger som mange helt sikkert vil kjenne seg igjen i, enten man er i hennes situasjon nå, eller har vært i den tidligere.
– Jeg gleder meg kjempemye. Eller, jeg vet ikke om jeg gleder meg, for det er skummelt også. Det er veldig personlig.
– Hva tror du folk kommer til å tenke?
– Jeg håper folk kommer til å tenke mye forskjellig. At jeg gjør noen sinte, at noen blir glad, at noen kjenner seg igjen i kunsten. Også er det jo morsomt hvor åpne tolkningsmulighetene er selv om jeg bruker tekst i bildene. Folk leser forskjellige ting og tolker budskap ulikt.
– Og idioter har inspirert denne utstillinga veldig mye. Jeg har også henta inspirasjon fra folk jeg ikke ønsker å bli som.
«Waste of Potential» kan ses og oppleves på Blaarud kulturhus ute ved Sanderud sykehus. Den åpner 15. april og vil henge oppe en måneds tid.
Skrevet av David Øynes for Hamar Arbeiderblad, 2023